Velkommen til min galskap!

Velkommen!
Tenkte å lage en form for "poesiblogg" om man kan kalle det, det.

Jeg har skrevet siden jeg var 17 og vil nå legge ut en del av det jeg har/kommer til å skrive i håp om at noen kanskje finner noe de liker å lese, kan relatere seg til eller kanskje til og med kjenner seg igjenn i.
Jeg vet iallefall at jeg føler meg på topp mens jeg skriver..

Jeg vet ikke enda hvor ofte jeg kommer til å oppdatere bloggen min men, har lyst til at det skal bli en del trafikk her etterhvert.
Hovedsakelig håper jeg bare det jeg skriver, kan vekke reaksjoner hos andre.
Håper dere finner noe verdt å lese her:)

mandag 13. september 2010

Who are you?

When I think about you 
I'm thinking "Do I know you"?
When I look at your picture
I'm thinking "Thats not what you look like!"
When I listen to you speak
I'm thinking "Thats not how you sound like!"
When I look at you
I'm thinking "I don't know you.."

onsdag 8. september 2010

Snow

Even if I dissapear
Along with this white snow
I want to allways bloom in your heart

This is from the lyrics of a song by Gackt. Its not mine.
I just wanted to post it because..its a beautiful sentence.

I've allways been fascinated by snow and ice, I've written most of my poems in and about the winter snow. I'll post some of them later but for now, this one will do. I guess I'll also try to explain my fascination with snow/ice.

mandag 6. september 2010

Convert.

So I'm guessing I should probably start writing everything in english. Forgive all typos and misspellings!
Today I'm disagreeing with myself on wether I should post an old poem or try to write a new one. My old ones are..bad, if I can say so.
Meh, screw it. I'll post one of the first ones I wrote.
Keep in mind though, this one isn't really that good. It bases on the metaforic mask we all wear to hide our true self from the rest of the society. I mean, it's an old metafor.
Tell me what you think.

This play is amusing
This play makes me laugh
This play first seemed sad
But this plays' not bad
It's a masquerade, we can partake
Masked and dressed, new lies we make
Society made this awesome trend
But that was until, my dearest friend
Decided that she, refused to pretend
That descition, became the end
Society ate her alive

This play was amusing
This play made me laugh
This play became sad
We ought to feel bad
For now a mask lies cracked on the floor
And a lonely soul was pushed out the door
How can this be? It must be a dream
I see in your eyes we all want to scream
I follow you out but only to find
The scraps of the dress that you left behind
I wait for you to come trough that door
Only to find your cracked mask on the floor
I wish I knew the person behind
The mask we all once in a while will find
Society eats us all alive


I guess you can see what I was hitting with this.
Anyways, tell me what you think!
Until next time.

søndag 5. september 2010

Trapped or free?

På tide med innlegg nr.2 allerede!
Denne skrev jeg for ikke så veldig lenge siden. Jeg var på et pungt der følelsene var nøyaktig det diktet insinuerer.
En følelse vi alle sitter med iblant.

A man is trapped in a room. 
The door won't budge. He isn't strong enough to move it.
Theres a window in his room. It won't budge either.
He lacks the resolve to break it.
The room is closing in on him. 
He's screaming. But it's not enough.
It's never enough. 
It's gonna be fine though. 
Wood rots with time. Right?




Jeg er vel ikke helt fornøyd selv med måten jeg skrev det på. Føles nesten som om budskapet ble litt for tydelig, men man bommer vel en gang i blandt også.
Si hva du syns!

Reflection.

Denne skrev jeg på høsten. Inspirasjonen var ikke en negativ følelse. For å være ærlig husker jeg ikke hva inspirasjonen var engang.
Jeg var på besøk hos noen jeg bryr meg om, bare det å se den personen igjenn tror jeg kanskje vekket lysten til å skrive noe slikt. Døm selv!

 Dusk. Rain. Two people
She was crying.
He held her.
She was talking.
He listened.
They kissed.
She walked away.
He fell to his knees.
Light faded.
Air became heavy.
Rain stopped...and his heart.
Darkness.


Dawn. Breeze. Two people.
She was smiling.
He held her.
She was talking.
He listened.
They kissed.
They walked away.


Den kan tolkes på flere måter.
Fortell meg gjerne hva du ser når du leser.